Han åpner med en innledning (Exordium) som skaper tillit og oppmerksomhet hos tilhørerne. Han "bruker" seg selv som et slags offer. At han, også med de andre, hadde medmennesker som gikk tapt under massakren. Han bygger et slags etos.
Når han snakker om Monica, så sier han: "Nå er hun død, skutt og drept". Dette skaper en overbevisning (logos) hos tilhørerne om at han har det like, beklager uttrykket, jævlig som alle de andre.
Når han snakker om alle de som ble massakrert, kan du både se og høre at han er lei seg/rystet over det som har skjedd. Tilhørerne føler også med han og alle de som er blitt massakrert. Dette er etos.
Han sier ord som "død", "borte for alltid", "vil aldri komme tilbake". Dette er pleonasme. Gjentakelser av ord, men forskjellige ord med samme betydning.
Siterer Stoltenberg: "Mitt i alt det tragiske er jeg stolt av å bo i et land som har maktet å stå oppreist i en kritisk tid". Han gir positiv kritikk til alle som bor i landet.
Mye bra, Markus. Du bruker begrep fra retorikken, det er bra. Jens bruker, som du sier, etosappell ved å skape et "vi". Hvilke retoriske virkemidler brukes han for å få til dette? Fortsett det gode arbeidet!
SvarSlett